Dagens narkotikapolitikk fører til store problemer. Hvert år dør det et stort antall mennesker på grunn av overdose. En betydelig andel av brukerne har et forferdelig liv som er preget av kriminalitet, vold, prostitusjon og helseproblemer. Behovet for å skaffe penger til dyrt stoff er en viktig årsak til økningen i kriminaliteten, og et stort antall av de innsatte i norske fengsler soner straff på grunn av narkotikaforbrytelser. En stor del av narkotikakriminaliteten rammer tredjemann. Videre er utlendinger overrepresentert når det gjelder narkotikaforbrytelser, noe som fører til at kampanjene mot narkotika derfor også virker forsterkende på nordmenns fremmedfrykt.

Det finnes to typer argumenter for avkriminalisering og legalisering av narkotika. For det første er det skadereduksjonsargumentet - nemlig at skadevirkningene for brukerne og for samfunnet som helhet vil bli redusert dersom bruken av narkotika skjer i lovlige og kontrollerte former. Legalisering og avkriminalisering er derfor i aller høyeste grad en politikk som vil komme de svakeste - nemlig de brukerne som har problemer - til gode. For det andre er det argumentet om at hensynet til den enkeltes rettigheter og frihet bør tilsi at den enkelte selv, når han er myndig, må kunne ta egne valg om hvilke rusmidler vedkommende ønsker å bruke. Forslagsstiller vil gå nærmere inn på disse argumentene nedenfor.

Forslagsstiller vil hevde at de aller fleste av de problemene som knyttes til narkotika er problemer som skyldes norsk narkotikapolitikk - spesielt forbudet mot narkotika - og ikke de medisinske følgene av selve bruken:

• - Det er forbudet som gjør narkotika dyrt, og som derved gjør at tyngre brukere må skaffe seg penger enten gjennom kriminalitet, prostitusjon eller gjennom å rekruttere nye brukere.
• - Det er forbudet som gjør at stoffet som omsettes er av ukjent og varierende kvalitet, og som skaper en barriere for å oppsøke helsevesenet. Dermed blir risikoen for å få helseproblemer eller å dø langt høyere enn ved kontrollert omsetning.
• - Det er forbudet som gjør at ellers lovlydige borgere må oppsøke kriminelle miljøer, og som fører til at disse får en mindre respekt for lovverket.

Forbudet dreper

Til tross for at Norge har en meget streng narkotikapolitikk er problemet økende i den forstand at stadig flere mennesker dør. I Norge døde 123 personer av narkotika i 1995. Bare i Oslo var det 76 dødsfall i 1995 og hele 102 i 1996. Dersom vi ser på land som Nederland hvor man har en langt mer liberal politikk, er antallet nederlendere som dør av narkotika ifølge en FN-rapport i 1995 kun 42 til tross for at befolkningen er nesten fire ganger så stor som den norske. Enda mer interessant er det at antall dødsfall her, i motsetning til i Norge, ikke er stigende.

Det er åpenbart at dersom narkotikamisbrukere ikke samtidig var kriminelle ville man kunne redusere skadene ved bruk og misbruk gjennom saklig informasjon og tiltak som hindrer overføring av andre sykdommer - eksempelvis AIDS. Terskelen for å oppsøke helsevesenet vil bli betydelig senket for brukerne, slik at skader og problemer vil kunne avdekkes og behandles på et langt tidligere tidspunkt enn i dag. Videre ville det være lettere for dem som ønsket det å søke hjelp for å få bukt med rusproblemer. Forslagsstiller vil også peke på at en legalisering ville frigjøre store ressurser, som blant annet kunne brukes til å sikre et behandlingstilbud til dem som har behov for det uten lang ventetid.

Europa liberaliserer

Mens man i mange land etterhvert har innsett at mesteparten av problemene forbundet med narkotika ikke først og fremst skyldes bruken av narkotiske stoffer, men de negative virkningene av en restriktiv narkotikapolitikk, er det langt færre i Norge som har tort å innrømme dette. I Europa er det nå nærmest et unntak å møte en politiker tilhørende grønne partier, venstresiden eller liberalistiske grupperinger som ikke er positivt innstilt til å avkriminalisere bruken av lettere narkotiske stoffer. Det finnes knapt en sosialdemokratisk ungdomsorganisasjon utenom Norden som ikke støtter legalisering. I EU-parlamentet stemte et knapt flertall i september 1995 for avkriminalisering av alle narkotiske stoffer, dvs. at det skal være lovlig å oppbevare stoff til eget bruk.

Mange europeiske land har på 90-tallet liberalisert lovverket og/eller hvordan dette praktiseres.¹ I Italia, Danmark, Spania, Sveits og Hellas er omgang med cannabis til personlig bruk avkriminalisert. I Italia gjelder dette alle stoffer i små mengder, mens mange byer i Sveits driver utdeling av sterkere stoffer. Den konstitusjonelle domstolen i Tyskland avgjorde i 1994 at det ikke skulle være straffbart å inneha mindre kvanta lettere stoffer. Det er opp til delstatsmyndighetene å avgjøre hva som regnes som små kvanta.² Schleswig-Holstein har nylig vedtatt å gjøre cannabis tilgjengelig på apoteket.³ Holland strammet i 1996 inn sin liberale politikk noe, ved å redusere antall salgssteder for cannabis fra 2.000 til 1.100 og mengden stoff som det er lov å besitte fra 30 gram til 5 gram.⁴ Innstramningen skyldes hovedsakelig press fra nabolandene, og ikke at erfaringene med den liberale praksisen er dårlig. Tvert imot har denne praksisen meget bred støtte, og mange ønsker å gå lengre. I de amerikanske delstatene California og Arizona sa et flertall i folkeavstemninger arrangert i forbindelse med valget høsten 1996 ja til at leger skal kunne skrive ut marihuana på resept til visse pasientgrupper.

1 Folket, 14. oktober 1994.

2 Scotsman, 21. nov. 1996.

3 Independent, 26. nov. 1996.

4 Folket, 29. mars 1996.

Det er også stadig flere som tar til orde for at noen typer forbudte stoffer med hell kan brukes for pasienter med alvorlige lidelser. I "The New England Journal og Medicine" som er et av USAs mest anerkjente uketidsskrift for medisinsk forskning har redaktøren tatt stilling for marihuana og skriver i det nummer som utkom 31. januar 1997 at "USAs forbud mot å la leger foreskrive marihuana til sine pasienter er misvisende og inhumant". Det vises til at forskere mener marihuana kan lette trykket i øynene hos grønn stær-pasienter, og at det har gitt kreftpasienter og AIDS-syke appetitten tilbake og forhindret livstruende vekttap.

I Norge synes imidlertid legaliseringstanken helt fremmed i storting og regjering. Petter Nome, Morten Harket, Lars Frønsdal, Johs Andenæs, og andre som har markert seg som liberale og tatt til orde for bl.a. avkriminalisering av brukerne, opplever at statsråder, politiet og kolleger kommer med moralske fordømmelser og nærmest stiller dem personlig til ansvar for narkotikaproblemene.

Man har valgt å lukke øynene for liberaliseringsargumentene, og velger å bruke narkotikapolitikken for å markere en tøff lov og orden profil. Norge har i dag den strengeste narkotikalovgivningen i noe vesteuropeisk land og omtrent halvparten av alle dommer på mer enn tre års fengsel gjelder narkotikaforbrytelser.

1 Folket, 14. oktober 1994.

2 Scotsman, 21. nov. 1996.

3 Independent, 26. nov. 1996.

4 Folket, 29. mars 1996.

Kunstige skiller

I Norge er en rekke rusmidler tilgjengelig - noen lovlige, men skattlagte, som alkohol og tobakk - mens andre er ulovlige. Det er ingen sammenheng mellom den medisinske virkningen av de ulike stoffene og hvordan de behandles strafferettslig. Tobakk er utvilsomt det mest skadelige rusmiddelet målt i tapte leveår. Alkohol skaper betydelige sosiale problemer, og flere forbrytelser og mer vold utøves i alkoholrus enn under innflytelse av alle andre ulovlige rusmidler til sammen. Cannabis-stoffer er mindre helseskadelige i de doser de normalt brukes enn vanlig forbruk av alkohol og tobakk. Faktisk er det intet grunnlag i den medisinske forskningen for å mene at bruk av hasj innebærer noe mer enn en neglisjerbar helserisiko. To av de fremste medisinske tidsskrifter i verden, nemlig The Lancet og British Medical Journal (23. desember 1995) har begge gått inn for legalisering av cannabis. I en lederartikkel 11. november 1995 konkluderte Lancet med at "røyking av cannabis, også medregnet de langsiktige virkningene, er ikke helsefarlig.... Dersom vi ser bort fra politikken, hvordan kan det skade å avkriminalisere cannabis? Forbrukernes helse skades ikke, og de kriminelle brorskap som er avhengige av forbudet for å få sin inntekt, ville hate det."

Ifølge The Economist er dødsrisikoen ved bruk av ecstasy en av 3,5 millioner. Til sammenligning er dette omtrent samme risiko som ved å benytte seg av fem tilbud i en fornøyelsespark.⁵ Dødsfallene er hovedsakelig knyttet til overoppheting og dehydrering som lett lar seg bøte ved å drikke nok væske. En del dødsfall på bakgrunn av overoppheting er rapportert og rapporteres jevnlig i Europa, ikke minst i Storbritannia der bruken av Ecstasy er utbredt. I USA, der Ecstasy har vært i bruk siden tidlig på 70-tallet, er det knapt nok rapportert dødsfall i det hele tatt. De få forekomstene synes å være knyttet til personer med dårlig hjerte.⁶ Dette kan skyldes mer informert bruk i USA, eller at bruken ikke er så nært knyttet til lange og energikrevende danse-parties (raves) som i Storbritannia.

Sannsynligheten for at deltakere på rave-parties havner på sykehusenes akuttmottak er i henhold til en studie 23 av 100.000.⁷ Til sammenligning er sannsynligheten for å havne på sykehus etter å ha stått på ski i de sveitsiske alper 3 %, eller 130 ganger høyere.⁸ Påstander om hjerneskader på grunn av regelmessig bruk er ikke dokumentert. En større studie over fem år fant at brukerne av MDMA i gjennomsnitt var mental sunnere enn kontrollgruppen.⁹ I USA samler organisasjonen DAWN inn informasjon om alle tilfeller der rusmidler er nevnt i forbindelse med akuttbehandling ved amerikanske sykehus. (Drug Abuse Warning Network (DAWN) er en del av National Institute of Drug Abuse). Alle rusmidler som er nevnt mer enn 200 ganger eller som har forårsaket mer enn 10 dødsfall, kommer med i rapportene fra DAWN. Ecstasy har aldri vært med på disse listene og rangeres av DAWN som rusmiddel nr. 136 i forhold til slike rapporter.¹⁰

Hans Olav Fekjær har også gjennomgått litteraturen og konkluderer med at de viktigste skadevirkningene er dødsfallene (noen titalls i året på verdensbasis) knyttet til overoppheting, se ovenfor. Han sier videre at "det er til nå ikke vist at gjentatte bruk fører til sykdommer i kroppens organer, slik vi vet om f.eks. alkohol. Delvis kan dette skyldes at erfaringene er så begrenset".¹¹ I verste fall kan man si at kunnskapen om ecstasys skadevirkninger fremdeles er mangelfulle, og at brukerne derfor utsetter seg for en ukjent risiko.

Vi kan også sammenligne med andre typer risikoatferd. I USA er det f.eks. større dødsrisiko for motorsykkelkjørere enn for kokainbrukere. Dødsrisikoen ved å bestige Mount Everest er omtrent 20 ganger større enn kokainbruk, for ikke å snakke om risikoen ved Erling Kagges, Børge Ousland og lignende "eventyreres" ekspedisjoner. Likevel anses de som driver med slike totalt meningsløse egotripper som store helter, mens kokainbrukere settes i fengsel! Det er også fristende å minne om at risikoen for å dø i hjemmeulykker er omlag 1 av 26.000 pr. år.¹²

I debatten blir det ofte påstått at problemene forbundet med narkotika er proporsjonalt med forbruket - dvs. at dersom det skjer en liten økning i forbruket av illegale stoffer, så vil problemene øke tilsvarende. Forslagsstiller vil ta sterk avstand fra en slik påstand. Dersom vi trekker parallellen til alkohol, og ser for oss at den politikken som i dag føres mot narkotikaen også skulle føres i forhold til alkohol, er det åpenbart at forbruket ville gå ned, men ganske sikkert at problemene knyttet til alkoholbruken ville bli større og flere. Erfaringene fra forbudstiden i USA og Norge bekrefter dette. Derfor er et forbud mot alkohol dårlig politikk - og derfor er det fortsatte forbud mot narkotika en politikk som fører til at problemene øker.

5 Licensed to Thrill, New Scientist, 29. august 1992.

6 Nicholas Saunders, E for Ecstasy, eget forlag, London 1993.

7 Rave and Ecstasy related admissions in West Lothian 1991-1992; areview by Dr P Freeland submitted for publication to The Annals of Emergency Admission.

8 Skiing dangers, The Sunday Times, 24. januar 1993.

9 George Ricaurte et al., Serotonin Neurotoxicity after MDMA: A Controlled Study in Humans by 1994 Neuropsychopharmacology in press.

10 Drug Abuse Warning Network (DAWN) figures, published by The U.S National Institute on Drug Abuse, 1992.

11 Hans Olav Fekjær: Hva sier forskningen om Ecstasy, foredrag Rusmiddelsekretariatets (i Oslo) ecstasyhøring, september 1995.

12 Living with Risk, The British Medical Association, 1990.

Hva er avhengighet?

Et sentralt argument for forbud er at narkotiske stoffer virker slavebindende og frarøver brukeren friheten. Denne forestillingen hører hjemme i religion og mytologi, ikke i medisinen. Det er ulike egenskaper ved rusmidlene som kan medføre at det vanskelig å slutte. Det viktigste er abstinens, dvs. fysisk ubehag ved å kutte ut bruken. Som vi kommer tilbake til nedenfor har ingen rusmidler som er kjent av menneskeheten slike egenskaper at de ikke gir brukeren mulighet for å slutte.

En offisiell amerikanske undersøkelse slo fast at 21-25 millioner amerikanere hadde brukt kokain. Av disse hadde 8 millioner brukt stoffet i 1988, 862.000 brukte det hver uke og 320.000 daglig.¹³ For noen år siden var det populært å påstå at crack var det mest avhengighetsskapende stoffet som noen gang er laget (for øvrig en vanlig påstand om de fleste nye narkotiske stoffer). Regelmessigheten i bruken synes imidlertid ikke å være vesensforskjellig for kokain eller alkohol.¹⁴ Hasj er det narkotiske stoffet som er mest utbredt, men også her er det få som er regelmessige brukere. En amerikansk undersøkelse viste at 21 % hadde vært gjennom en periode der de røykte daglig (definert som 20 eller flere dager i måneden). Dette burde trolig være nok til å bli "avhengig", dersom stoffet faktisk var avhengighetsskapende. Likevel var det bare en tredjedel av disse som fremdeles røykte daglig og bare en femtedel som kunne beskrives som tunge brukere (to eller flere jointer om dagen).¹⁵ En annen amerikansk undersøkelse av mennesker på avvenning som både brukte et ulovlig rusmiddel og tobakk, viste at 57 % rapporterte at de hadde størst problem med å slutte med tobakk.¹⁶

Selv om det er en utbredt oppfatning at det er svært vanskelig å slutte med heroin dersom man først har begynt, konkluderer Hans Olav Fekjær, som er en av Norges fremste eksperter på området, med at bare 10 % av norske heroinbrukere kan kalles "avhengige"¹⁷. Det kom "etterhvert så mange rapporter om måteholdne heroinbrukere at de ikke kunne ignoreres. Frem til 1976 ble det publisert ca 15 rapporter om stabile måteholdsbrukere av heroin". Han skriver også at avvenningsplagene ved opiatene, som er blant de stoffene som gir lettest toleranseutvikling og abstinenssymptomer, er "ikke verre enn influensa". Dette gjelder vel og merke dersom avvenningen skjer i trygge, medisinske omgivelser.

Man kan trygt konkludere med at det ikke er noen sammenheng mellom graden av avhengighet, uansett hvordan den måtte måles, og om stoffet er lovlig eller ikke. Det er videre klart at ingen narkotiske stoffer har slike egenskaper at de fører til at et flertall av brukerne har alvorlige problemer med å slutte. Når et mindretall av varierende størrelse blir faste brukere over lengre tidsrom skyldes det i stor grad denne gruppens livssituasjon eller individuelle egenskaper ved brukerne.

13 National Institute of Drug Abuse: National Household Survey on Drug Abuse, 1990.

14 Cheung, Erickson & Landau: Experiences of Crack Use: Findings from a Community-Based Sample in Toronto, Journal of Drug Issies 2 (1991), s. 121, 134.

15 J.D Millere and I.H Cisin, Highlights from the National Surveyon Drug Abuse, 1982 (National Institute on Drug Abuse, Washington, DC, 1983) pp. 1-10.

16 Kozlowski et al.: "Comparing Tobacco Cigarette Dependence with Other Drug Dependencies", Journal of the American Medical Association 261 (1989), s. 898-901.

17 Hans Olav Fekjær, Alkohol og Narkotika: Myter og virkelighet, Gyldendal, 1987.

Legalisering reduserer problemene for brukerne

En betydelig del av narkotikabruken gir brukeren helsemessige og sosiale problemer, og negative virkninger på samfunnet rundt. Blir problemene større eller mindre av at bruken kriminaliseres?

For den enkelte bruker er det klart at forbudet betyr flere problemer. Kvaliteten på stoffet er usikker, noe som gir flere overdoser og større helseproblemer enn man ellers ville hatt. Brukeren må oppsøke kriminelle miljøer for å få tak i stoff, og mange må begå kriminelle eller nedverdigende handlinger som prostitusjon for å ha råd til stoff. Det norske samfunns krig mot narkotika er bare en tilsløring av det faktum at staten fører en krig mot mennesker - brukerne. De menneskene som rammes er de aller svakeste. I tillegg til de problemene bruken av rusmidler påfører dem, tvinges de ut i prostitusjon og/eller kriminalitet.

Som i enhver krig er det behov for propaganda - og sannheten er det første offer. Det skjer i dag en kontinuerlig feilinformasjon om virkningen av illegale stoffer. Alle illegale stoffer behandles under ett, selv om deres egenskaper er meget forskjellige. Dette har flere uheldige følger. For det første er det vanskelig å orientere seg om forskjellen på ulike rusmidler, legale som illegale. For det andre er det ofte et farlig stort misforhold slik brukerne opplever det mellom den propaganda som drives i media og skolen og det som er virkeligheten. Fekjær skriver at "massemedias bilde av narkotika blir latterliggjort av brukerne. Inntrykket av at nesten alle brukerne blir skadet må raskt forkastes hvis man kjenner brukermiljøene. Brukermiljøene forkaster den informasjon de møter i det etablerte samfunn og bygger opp sine egne, alternative ideer om stoffenes farlighet. Men fordi deres eget erfaringsområde er begrenset, vil de lett undervurdere risikoen."

Legalisering gir mindre kriminalitet

Behovet for penger fører til kriminalitet, ikke bruken av stoffet i seg selv. I tillegg er det nok et visst sammenfall mellom de mennesker som blir kriminelle og de som blir tunge brukere av rusmidler. De medisinske egenskapene ved ulike narkotiske stoffer er forskjellige og brukere reagerer forskjellig, akkurat som med alkohol. Med noen få unntak er det likevel ikke slik at selve bruken av narkotiske stoffer fører til voldelig, aggressiv eller utagerende adferd.

Forskeren Helene White oppsummer kunnskapen om sammenhengen mellom stoffenes egenskaper og kriminalitet slik: "Den psykofarmakologiske forklaringen på påstanden om at narkotika fører til kriminalitet har i hovedsak blitt gjendrevet i litteraturen når det gjelder heroin og marihuana, men har funnet sterk støtte i alkoholforskningen, og fra tid til annen når det gjelder andre rusmidler."¹⁸ Hans Boger, som foreleser på Politihøyskolen i Oslo, skriver at "I perioden 1899-1910 (en periode da det var lett og billig å skaffe seg narkotika på lovlig vis) ble narkotikabruk ikke ansett for å disponere for kriminalitet".¹⁹ En studie utgitt av det amerikanske justisdepartementet konkluderer med at av psykoaktive substanser (rusmidler) er det bare alkohol som regelmessig øker aggresjonsnivået. Store doser av amfetaminer, kokain, LSD og PCP vil føre til at enkelte individer kan oppleve voldelige utbrudd, trolig på grunn av eksisterende psykoser. Marihuana og opiater hemmer midlertidig voldelig adferd, men avvenning fra opiatavhengighet har en tendens til å forsterke både aggressive og defensive reaksjoner på provokasjoner.²⁰

Narkotika er egentlig svært billig å produsere. Det er forbudet som skaper høye priser og dermed en stor del av kriminaliteten. Redusert kriminalitet er den viktigste grunnen til at legalisering vil gi fordeler for samfunnet som helhet. Det finnes klare paralleller til alkoholforbudet i mellomkrigstiden. Det skapte en bølge av kriminalitet og smugling, og la bl.a. i USA grunnlaget for en mafia de aldri helt har blitt kvitt. I Norge, som i mange andre land, spiller narkotika i dag denne rollen.

18 Helene White: The Drug-Use Delinquency Connection in Adolescence, i Ralph Weisheit (red.: Drugs, Crime and the Criminal Justice System, Anderson Publishing, Cincinatti, 1990.

19 Hans Boger, Narkotikapolitikk og moral, Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskap 1995, s. 193-207.

20 Jeffrey A Roth, Psychoactive Substances and Violence, Department of Justice Series: Research in Brief, februar 1994.

Økt bruk ved legalisering?

For mange er det avgjørende om bruken vil øke ved legalisering, og på det spørsmålet finnes det intet sikkert svar. Før 1914 var narkotika legalt i de fleste vestlig land uten at problemene ble ansett som store. I 1887 brukte engelskmenn gjennomsnittlig en mellomstor dose med morfin i uken. Iowa hadde i 1880 hele 3.000 opiumsbutikker. Kokain var i vanlig bruk, likevel viser et søk i New York Times' register at det ikke var en eneste artikkel om negative virkninger av kokain mellom 1895 og 1904, de årene da restriksjonene var minst og bruken størst.

Vi vet at rekrutteringen til narkomiljøene i flere land er blitt redusert etter at narkotikapolitikken ble mer liberal. I Nederland er eksempelvis gjennomsnittsalderen for brukerne av de såkalte harde stoffene 34 år, og den er stigende. I 1976, da det klare skillet i lovverket og politiets praksis mellom svake og sterke stoffer ble etablert, brukte 3 % av 15- og 16-åringene og 10 % av 17- og 18-åringene cannabis, mens dette var redusert til henholdsvis 2 % og 6 % i 1985.²¹ Det har kommet rapporter om at bruken i det siste igjen har blitt mer utbredt. Dette er et fenomen som ser ut til å gjelde mange vestlige land, også Norge, og ikke noe som gjelder særskilt for Nederland. Den nederlandske politikken er rettet inn mot et klart skille i markedene mellom lette og tyngre stoffer. Mens 16 % av marihuanabrukerne i USA også har prøvd kokain, gjelder dette bare for 1,8 av nederlandske brukere.²² En studie av 11 amerikanske delstater som hadde avkriminalisert besittelse av cannabis til eget bruk, fant at disse hadde en bedre utvikling når det gjaldt harde stoffer, målt i form av hvor mange akuttinnleggelser på sykehus disse stoffene var involvert i, enn delstatene med fortsatt forbud.²³

"Forbuden frukt smaker best" kan tale for at det ikke er selvsagt at legalisering vil gi økt forbruk. Alt i alt er det likevel mye som taler for at etterspørselen etter narkotika hovedsakelig vil følge normale økonomiske prinsipper, og at økt tilgjengelighet og lavere pris vil kunne øke forbruket.

Men selv om legalisering skulle føre til en moderat økning i bruken og antall brukere, betyr ikke det nødvendigvis økte problemer. Antallet som har store problemer knyttet til rusmiddelbruk vil nemlig ganske sikkert gå ned, og derved vil de negative virkningene for samfunnet bli redusert. Det er ganske klare holdepunkter for at en liberalisering vil redusere skadevirkningene. Dette har bl.a. skjedd i både Nederland og Sveits, der så vel brukernes helseproblemer, antall dødsfall og kriminaliteten har gått ned ved liberaliseringen. Legalisering av narkotiske stoffer vil også bedre folks rettssikkerhet og øke deres personlige frihet.

For å bruke legale rusmidler i Norge må man være myndig. Omsetningen er underlagt kontroll og restriksjoner enten det gjelder salg av alkohol eller medikamenter. Forslagsstiller mener det vil være naturlig å se på omsetning av narkotika på tilsvarende måte.

21 "Policy on drug users", Ministry of Welfare, Health, and Cultural Affairs,Rijswijk, Nederland, 1985.

22 John Morgan & Lynn Zimmer, Exposing marijuana Myths: A Review of the Scientific Evidence, The Open Society Institute, 1995.

23 Karyn E Model: "The Effect of Marijuana Decriminalization on Hospital. Emergency Room Episodes: 1975 - 1978", Rand Corporation, 1993

Det moralske aspekt

Forkjemperne for dagens narkotikapolitikk har en lei tendens til å stemple alle som tar til ordet for legalisering i større eller mindre grad som umoralske. Det blir også ofte hevdet at legalisering er et standpunkt for de sterke. For forslagsstiller er det klart at man i denne debatten i tillegg til å snakke om skadereduksjon, også må se på legalisering som riktig i forhold til den enkeltes rettigheter og frihet. Motstanderne av legalisering ser imidlertid overhodet ikke ut til å reflektere over dobbeltmoralen i dagens ruspolitikk og stille seg det spørsmål om Norge som rettsstat kan være bekjent av å gi folk lange fengselsstraffer for å selge et stoff som medisinsk ekspertise er rimelig enige om er ganske harmløst (cannabis), samtidig som staten selv tjener seg rik på å selge et langt farligere rusmiddel (alkohol).

Konklusjon

Forslagsstiller mener på basis av ovenstående at dagens narkotikapolitikk har spilt fallitt og at denne politikken fører til flere dødsfall, høyere kriminalitet og større helsemessige problemer for brukerne enn en mer liberal narkotikapolitikk. Ut fra en totalvurdering vil derfor det norske samfunn være tjent med å endre sin narkotikapolitikk.

Forslag

På bakgrunn av ovennevnte fremmes følgende

Stortinget ber Regjeringen legge frem de nødvendige forslag for å legalisere narkotika og å avkriminalisere brukerne.
>